I fjor var Cali igjennom tvangsapporten og fikk sitt apportbevis, men magefølelsen apportmessig har ikke vært god nok. Litt diskusjon fram og tilbake og det ble bestemt at vi skulle kjøre en runde til. Det er særdeles viktig at hun kan og vil apportere om vi skal stille henne på skog.

Så i dag satt jeg og Mathea og gransket videoen til Jostein Hellesvik igjen. Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett den, men i alle fall færre ganger enn Jon. Det som slo meg denne gang var det glade samarbeid mellom dressør og hund. Jeg kjente også at jeg fikk mye større eierskap til det som skjedde fordi jeg har vært gjennom det selv.

Vi begynte hele seansen med lineføring. Så begynte vi fra scratch, men Cali viste seg å kunne alle momentene - egentlig. Så vi kom ganske fort fram til hent bukken og da fikk jeg inn en veldig god korrigering og derfra og inn var det den glade fuglehunden. Hurra! Men det er ikke over, dette skal sementeres så skal vi over på fugl, men nå er vi i gang Cali og jeg også.

Det er tid for å begynne oppladingen til høst og ny sesong - da er det også tid til refleksjon over det som har vært. Det er det som er meningen med å være fuglehund. Løpe rundt, finne fugl, ta opp fugl, få masse skryt og noen ganger hente fugl og få enda mer skryt.

Det er fokus på fremmede i media for tiden. Å ta valp er alltid et lotteri, men man kan minske sannsynligheten for tilfeldigheter. Cali er hentet fra USA først og fremst med tanke på slektningenes viltfinnerevne og ønske om å tilføre nye gode egenskaper til Bretonen i Norge. Hun virker å ha det man kaller jaktvett. Hun ligger på vinden og tar fugl. Når hun har fugl i snuten er jeg usikker på om noen er bedre enn henne, men det gjenstår å se. Vi har gått mye alene Cali og jeg for å bygge erfaringen hennes og det blir fortsatt en del soloslipp på henne.

Det er ingen hemmelighet at det brukes strøm i dressuren i USA. Bruk av strøm er noe vi er grunnleggende skeptisk til med tanke på å si noe om dresserbarhet. Men hva er dresserbarhet. Hva måles det i? Cali er en fantastisk skuespiller og jeg er sikker på at hun kunne gjort lynkarriere i Hollywood. Hun har fantastisk mange flotte uttrykk og hun er hund som får en til å le. Samtidig så er hun en relativt myk hund. Den framgangen vi har hatt dressurmessig i sommer forteller oss at Cali i høyeste grad er dresserbar.

Da hun kom til oss var hun sosialisert, men ikke dressert og dette var etter uttrykkelig ønske. Man har ulike mål for fuglehunder i USA og her slik at vi ønsket ikke at hun skulle være dressert ettter "amerikansk standard". Hun visste at hun het Cali og det var stort sett det hun visste. Hun fikk løpetid like etter at hun kom, så hun fikk være en del i fred og det ble heller ikke så mye jakt på henne at det gjorde noe.

Hun har vært mye på fjellet, men det er ikke å komme bort i fra at det var Leia som var det store prosjektet vinteren 2012, så Cali kom litt i bakleksa. Men hun var som sagt ute og hun viste en imponerende moral på tungt føre. Når vi skulle sette inn støtet fikk hun en ny løpetid, men hun avsluttet vinteren med mange flotte situasjoner som var en fryd for øyet.

Ambisjonene for Cali er ikke de største. Ja, vi snakker om Derby, det er det som er målet for høsten. Hun må kvalifisere seg og for å gjøre det trenger hun mer fugl og mer erfaring, mer av alt må hun bevise at hun er rolig i fugl. Vi tar apporten og det er selvfølgelig med tanke på AK, så hvordan kan jeg si at ambisjonene ikke er store?